Oversettelser...

Jeg ble gledelig overrasket over å oppdage at det er andre enn dem jeg kjenner som leser bloggen min. (Hvem kan ha interesse av å lese om mine ubetydelige tanker? :))

Dette resulterte i en liten diskusjon blant mine venner, da oversetteren av Mørkt Liv, Morten Hansen, kommenterte på bloggen min, og satte tanker i hodet mitt rundt bøker og oversettelser, om hva som funker og ikke funker...

Nå er jeg ikke profesjonell, og har aldri oversatt en bok i hele mitt liv (annet enn for min egen del). Jeg er fullt klar over at det er mange regler (og føringer fra forfatterne), men hvis stemningen i en bok drepes fordi dem må oversettes "korrekt", da er boken stort sett ødelagt for meg. Det er synd, men sånn funker hjernen min. Derfor prøver jeg alltid å få lest boken på originalspråket, så sant det er mulig med mine begrensede språkkunnskaper. (Selv om jeg noen ganger sverger til oversettelsen, fordi den gir meg mer enn originalen.)

Når det gjelder Ringenes Herre, så er det nok mye som må til for å overbevise meg med nyoversettelsene. Det er min favorittbok of all time, og jeg har et ganske så voldsomt eierforhold til den. Har lest den opp i mot 100 ganger på norsk, og over 200 på engelsk, og jeg har lest tre oversettelser (Nils Werenskiold, Bugge Høverstad og Eilev Groven Myhren), og ingen fanger stemningen i boken så godt som Nils Werenskiold sin. Jeg er fullt klar over at den er full av feil og mangler, men stemningen i boken er nydelig. Bare det å oversette navnet til Merry får meg til å rygge unna, og endre Gandalf til Gandalv? (Jepp, jeg er en av de...) Det er ille, men jeg kjenner faktisk at jeg blir litt dårlig når jeg tenker på det.
Ja, Tolkien hadde ønsker om hvordan bøkene skulle oversettes, men jeg må nesten bare si det (selv om det smerter meg); mannen var jo ikke ufeilbarlig. Han kunne ikke norsk (så vidt meg bekjent), og det er ikke sikkert at alt som funker på engelsk funker på norsk...

Tre versjoner av Ringenes Herre på norsk.

Uansett er bøker (heldigvis) subjektive opplevelser, slik at det jeg synes er bra, kan andre synes ikke er verdt annet enn å brukes til dopapir. Og slik skal det være. Tenk hvor kjedelig verden ville vært hvis alle var enige om absolutt alt?

Eek! Kjenner at dette engasjerer meg mer enn det strengt tatt burde gjøre... Tror muligens hjernen min ikke virker slik den burde, hvem engasjerer seg så mye i oversettelsen av en bok at de begynner å skjelve på hendene? Mamma må ha mistet meg mye da jeg var liten. Eller kanskje det var all sanden jeg fortærte da jeg lekte i sandkassen. Eller muligens alle de gangene jeg datt av dissen og slo meg fordi jeg ikke brukte hjelm, eller da jeg ikke vasket hendene etter at jeg hadde plukket løvetann. Kanskje jeg til og med  har blitt skadet av å klatre i trærne uten sikkerhetsnett eller knebeskyttere. Hvem vet. Hjernen min er, som jeg tror jeg har sagt før (hvis ikke, sier jeg det nå): ikke helt riktig satt sammen, med det resultatet at jeg lever i min egen lille boble.