Things that go bump in the night...

Jaja... alene hjemme. Hva gjør man da? Joda, men setter seg ned og finner det skumleste på TV man kan se på. Steike, Synnøve! At du aldri kan lære! Nå må jeg gå til sengs med hodet fullt av sånne ting som absolutt ikke burde eksistere inni der. Hjernen min har blitt ramponert av Supernatural enda en gang. Forrige gang... vel i et svakt øyeblikk fant jeg ut at jeg skulle ha en Supernatural-maraton. Første episode rullet over skjermen, det var lyst ute og fuglene kvitret, men før jeg fikk sukk for meg var klokken godt over midnatt og hjernen min var så... vel... jeg kan vel si at det ikke ble mye søvn på meg den natten.

Jeg har livlig fantasi. Derfor er det ikke så veldig lurt at jeg ser sånne ting alene. Ting har en tendens til å -utbroderes - i hodet mitt. Noe som i utgangspunktet er rimelig harmløst, bare litt blod og gørr, blir til skraping på rutene og skumle skygger i krokene. Jeg tror det er på tide å finne fram noe fint og morsomt. Kanskje Mummitrollet?

Nei, frøet er sådd, så historier om magiske hatter, Hufsa (som er min favorittfigur i Mummitrollet) og hattifnattene  gjør nok bare vondt verre. Hva annet kan jeg finne i min elskede boksamling som kan drive skumle tanker på flukt? Jeg hopper glatt over grøsserhyllen og krimhyllen. Det må bli noe koselig. Kanskje Thore Hansens "Han som lengtet etter stjernene"? Næh. For melankolsk. Dette var vanskelig. jeg må nok tenke litt på den.